Speidermerker, eller «dyktighetsmerker», har eksistert i den internasjonale speiderbevegelsen siden starten, og er en viktig del av den seremonielle delen av det å være speider. Dagens speidere bærer merkene på uniformen sin, og merkene forteller dermed en historie om hva den enkelte speideren har oppnådd og kvalifisert seg til i sin speidertropp.
I Norge ble merkene introdusert av Norsk Speidergutt-Forbund allerede i 1911. Merkene er ment for å motivere speiderne til å tilegne seg kunnskap og å fremme egen utvikling. Mens merkene først ble direkte hentet fra de britiske speidermerkene, har flere særnorske merker oppstått etterhvert. Merkene deles inn under erker, tjenestemerker, hobbymerker, spesialistmerker og fordypningsmerker, og deles ut etter rang som speidermerker, patruljemerker og førerpatruljemerker.
Opprinnelse og videre utvikling
Speidermerkene ble innført i Norge ved opprinnelsen av Norges Speidergutt-Forbund i 1911, og de aller fleste merkene var Ambulancemerket, Signalørmerket, Stjernemerket og Tolkemerket. Like etterpå ble to nye merker introdusert: Svømme- og livredningsmerket og Botanikermerket, og innen de første ti årene av speiderbevegelsens eksistens fantes det 27 ulike merker. Ved inngangen av 1922 hadde antall dyktighetsmerker økt til 33, og merkene spilte en større og større rolle i gradsarbeidet til speideren.
Etterhvert som at flere ulike typer speidergrupper ble dannet (deriblant sjøspeiderne) økte behovet for mer og mer spesialiserte speidermerker, og i 1951 lanserte Norges Speidergutt-Forbund 19 nye merker. Innen midten av 70-tallet fantes det nærmere 150 ulike speidermerker i Norge, alt fra merker for kunnskap om førstehjelp og livredning til litt mer sære kvalifikasjoner, som edruelighet og barnepleie.
Mens noen av disse merkene (deriblant Edruskap) per i dag ikke lengre eksisterer, lever flere av de originale merkene videre, og flere nye speidermerker har blitt introdusert. I dag er det mulig å ta dyktighetsmerker i blant annet Journalist, Kjentmann og Blindeskrift.
Merkene er i dag en del av programtilbudet for speiderne, og bidrar til deltagelse på spennende aktiviteter. Når en speider kvalifiserer seg til å ta et merke, markeres dette ved en høytidelig seremoni, hvor han eller hun får utdelt dyktighetsmerket. Deretter kan speideren selv sy merket på skjorten sin.
Regler for plassering av merker på speiderdrakten
Et personlig rituale som de alle fleste speidere ser frem til er å kunne sy merket på skjorten sin etter den seremonielle utdelingen. Speidermerkene er håndbroderte med symboler som representerer de ulike kvalifikasjonene. Stoffet er holdbart og tåler vask, slik at selv de mest aktive speiderne kan holde skjortene sine skikkelig rene etter alt som følger med av gjørme etter noen dager i skog og mark.
Men det er ikke bare-bare å feste merkene på skjorten, og speiderbevegelsen har egne regler for hva man kan og ikke kan gjøre, som alle speidere må sette seg inn i. Egne regler gjelder for småspeidermerker og vanlige speidermerker. Her er noen av dem:
Småspeidere:
- Småspeidere kan ha inntil seks merker (bortsett fra «6-Merker»-merket)
- Merkene festes på høyre overarm
- Merkene må festes parvis
- Merkene festes 10 cm under skuldersømmen
- Det må være omtrent én cm mellom hvert merke
Speidere:
- Det finnes ingen øvre grense for hvor mange merker speidere kan ta
- Som hos småspeiderne, festes også speidermerkene på høyre overarm
- Merkene må festes parvis
- Merkene festes 10 cm under skuldersømmen
- Det må være omtrent én cm mellom hvert merke
Speidermerker som (med god grunn) ikke lengre benyttes
For utenforstående kan speidermerkene høres svært spesifikke ut. Speidere henter merker for å lære seg å bake, brodere og finne bær. Men for speiderne selv har merkene helt unike symbolske betydninger, og er med på å motivere dem til å bli bedre i de speiderfeltene som passer for seg.
Likevel vil nok også de fleste speiderne være enig i at man opp gjennom tidene har sett en rekke litt spesielle speidermerker, som av naturlige grunner ikke lengre finnes. Her er noen av dem:
- Brevduer: Frem til 80-tallet kunne aspirerende ornitolog-speidere motta et eget merke for å lære seg om å trene opp brevduer.
- Utstopping av dyr: Mens alle speidere er glade i dyr, setter de aller fleste en grense når dyret dør. Det stoppet ikke noen speidere fra å lære seg det eldgamle taksidermi-kunsten, og disse kunne også hente hjem heder og ære i form av et speidermerke for håndverket sitt.
Forbruk: Kunsten å være en ansvarsfull forbruker er ikke lengre å finne i form av et speidermerke.